Da årets utøvere gjorde sin inntreden i norsk musikkliv for ti år siden, representerte de noe helt nytt og uhørt. Her var en gruppe musikere som på selvfølgeligste måte behersket instrumentene sine til det ypperste, og som i tillegg utøvde det de mente var en soleklar rett til å gi komponister motstand. En motstand de i et intervju med Parergon gav den klingende betegnelsen ”Bullshit-filter”. Komponister måtte fra nå av regne med å ikke slippe unna med hva som helst. Musikken de leverte måtte tåle dagens lys skulle den bli funnet verdig til en fremførelse av gruppen med det lett poengterte navnet.

Om ikke denne holdningen representerte et generasjonsskifte hva gjelder fremførelser av nyskrevet musikk, signaliserte den i det minste at den nye rasen av kreative musikere nå også var beredt til å ta kontroll over alle deler av musikkfremførelsen. Urfremføringer av etablerte komponister kunne spilles side om side med egne improvisasjoner, eller musikk hentet fra helt andre genre enn det en til vanlig forbandt med samtidsmusikken. Gruppen innførte relativt tidlig sine egne konsertinstitusjoner, og samlet blant annet hvert år store publikumsgrupper til førjulskonserter med makabre blandingsprogrammer, også kalt Pøbel-jul. Tysk Autobahn-disco kunne på disse begivenhetene nytes i samme åndedrag som juleviser fra Finnskogen og musikk av komposisjonsprofessor på Norge Musikkhøgskole, Ivar Frounberg. Gruppen spanderte også på seg et hav av gjesteartister, blant annet Lars Lillo Stenberg, Jono el Grande, Hallgrim Hansegård og Bergen Mandolin-band for å nevne noen.

Gruppen ble tidlig en del av samtidsmusikkens festivalkanon og etablerte seg raskt på festivaler som Ultima, Borealis og Happy Days med sin virtuose programmeringskunst. Den hyperaktive konsertvirksomheten har med tiden avfødt et tilsvarende hyperstort repertoar der hittil 24 norske komponister har kommet med. Gruppen begynte også tidlig å frekventere utenlandske arenaer som Huddersfield Contemporary Music Festival, Concertgebouw Brugge og Nuuk på Grønland og utvidet naturlig nok repertoaret med musikk skrevet av utlendinger som Michael Finnessey, Hiroyuki Yamamoto og Iannis Xenakis.

Som instrumentalister er utøverne i gruppen blant de beste i landet på sine instrument, og behersker alt av utvidede, innfløkte, u-idiomatiske og bizarre teknikker. Hver for seg har de gjennomført soloprosjekter som har fått de beste mottakelser, og viser med demonstrasjonen av suverene individuelle ferdigheter at intet ensemble er bedre enn det svakeste ledd. Som et hvert annet lag som har lykkes som et kollektiv, har gruppens medlemmer bokstavelig talt spilt hverandre gode. Dynamikken mellom det individuelle og kollektive er en av flere sider som gjør en konsert med ensemblet til en rik, flertydig opplevelse. Mange ganger kan gruppens konserter ligne mer på musikkteaterforestillinger, der tekst, video, dans eller hva det måtte være inngår som en naturlig del av en musikalsk helhet.

Det er likefullt i den burleske leken med genre i elleville programsammensetninger og hvordan gruppen har tømt begrepet crossover for mening, at de har satt varige spor etter seg. En del av filosofien til gruppen, der ingen musikkgenre er bedre eller mer fullverdig enn andre, har med tiden smittet over på  programmeringen til eksempelvis festivaler som Borealis og nå senest Ultima. Mens noen vil mene at den såkalte partiturmusikken (eller kunstmusikken om en vil) på denne måten blir skjøvet til side til fordel for mere spektakulære musikkstiler, vil andre kanskje mene at utfordringen nå snarere blir for denne musikken å ta opp hansken og slå tilbake med god og ja, poengtert musikk. Med andre ord, bort med bullshit og sikkerhetsnett forøvrig! POING beviser med kvalitet som våpen at partiturmusikken fortjener et like stort publikum som annen musikk som får dominere i offentligheten.

Som en naturlig konsekvens av at all musikk nå finnes tilgjengelig samtidig, har gruppen gitt ny mening til begrepet samtidsmusikk. Det er derfor på ingen måte å ta munnen full å påstå at samtidsmusikk-konserter aldri vil bli det samme etter gruppens selvfølgelige inntreden i norsk musikkliv. Ti år er imidlertid ingen alder for et ensemble, og det blir spennende å se om Frode Haltli (akkordeon), Rolf-Erik Nystrøm (saxofon) og Håkon Thelin (kontrabass) vil makte å utvikle seg videre. For hvor går veien videre for musikere som har bevist at alt er mulig, instrumentalteknisk så vel som i formidlingen av hva det måtte være av musikk?

Årets utøver 2009 er det eminente ensemblet POING.

Glenn Erik Haugland, Leder for Norsk Komponistforenings Musikkfaglige utvalg