Anmeldelser av Planet POING
Puls
Groove
Smaalene
Trioen Poing er et betagende konglomerat. De tre musikere er djevelsk dyktige instrumentalister, og de bestyrer et så allsidig repertoar at man er tilbøyelig til å si at de kan spille alt – og det gjør de nesten også – ihvertfall innenfor det bredspektrede område, som kalles samtidsmusikk og improvisasjon – og alt sammen blir til utfordrende, uavviselige musikkopplevelser.
Om det er jazz, kan man gjerne lure på, men innen et vanlig jazzøre har gitt svar, er man blitt overveldet av lydkollager av diverse slag, mesteparten nedtegnet av de fem lanserte samtidskomponistere i rekkefølgen: Sachiyo Tsurumi (Japan), Maja Ratkje (Norge), Aki Asgeirsson (Island), Jaxper Holmen (Danmark) og Lars-Petter Hagen (Norge).
Første verk ”Sushiya 009” er et skjelmsk marsjaktig forløp, nesten som en slags kontemporær østlig nøtteknekker-suite, og dermed ogå med små tilløp til folketone-melodikk.
Man kan mene at det savner jazzmusikkens forløsende tiltak, men man er stimuleret til å gå videre til Ratkjes komplekse notasjoner i ”Rondo-Bastard-Overture-Explosion”, om starter med stille luftige lydflater vekslende med abrupte heftige utfall og går over i sirkusaktige hvirvler og stemmer: ”ii-oo-yyyih” og det begynner å smake av jazz ala Colemann (så vel Ornette som Steve) – bassen stryker seg i dybden og finner en ny støt-puls under tynne toner fra accordeonet, og saksofonen spiller ”fugleflaks” – etterhånden blir det en metrikk med tette klanger, og sågar en ostinatfigur, innen det rundes av med stemmer og radiolyder. Spør ikke meg, hvordan det matcher med den firdelte tittel, men innrøm meg at jeg har hatt en opplevelse.....!
Neste Ratkje-stykke ere nærmest en ørehviler. En figurmessig tydelig hommage til tangomesteren Astor Piazolla, litt passe skjevt og kjelent smygende på sopraninoen. Liflig rytmisk tangomusikk!
Jazzfornemmelsen kulminerer i det islanske bidrag ”435271”, hvis det nå er det man går opp i. Her er en fast metrisk form og trykk på kjelene. En kan falle i vennlige tanker om svenske Mats Gustavfssons mange besøk på Blå, eller til Django Bates’ kraftfulle partiturer, eller bare gi seg hen mens tid er.
For etterfølgende kastes du i helvete med dansken. Tette massive disharmoniske klanger i et heftig staccato, nådesløst dystert. Men det er umulig å slippe bort.
Og se: Da kommer norske Hagen som en frelsende engel med sin ”Kronologi”. Et fredfyllt, nesten sakralt stykke, som dype harmoniske åndedrag på en grønn grønn eng en lys morgen, meget meget tidlig. Men nei: langt fra new age! Men usigelig smukt!!
Et konglomerat, ja: for neste gang du holder det opp for øret, blir det nye innfallsvinkler og musikalske opplevelser. Poing har allerede vært her noen år og har tidligere utgitt Cden ”Giants of Jazz”. Man har lov til å håpe at de har kommet for å bli. Se opp for konsertplanen, f.eks. natten til 1.mai på Tranen, Kongsberg Festival i juli eller Ultima Festival i oktober, men også for de mange forskjellige andre konstellasjoner de tre hver især medvirker i: viser, folketone, jazz og samtids.....!
-Bjarne Søltoft (Jazznytt, nr. 2 2006)
Anmeldelser av POING: Giants of Jazz
Jazzweekly
Smaalene
VG
Aftenposten
This unusual Norwegian trio is doing interesting work off the beaten track. The unusual begins with the instrumentation ...and display considerable technical depth and breadth, as well as strong ensemble identity - Julian Cowley, The Wire
Giants of Jazz leverer et fremragende udsagn om de uendelige mængder af nyskabelse, der ligger i improvisationen ...så meget kompositorisk gods skabt i spontant fællesskab, så megen spilleglæde og så svimlende dygtig beherskelse af instrumenternes muligheder ...De er gode ambassadører for ny norsk musik.
- Jørgen Lekfeldt i Dansk Musiktidsskrift nov. 2003/04
Med et band følger det som oftest en image, og imagen til Poing er at de er norsk samtidsmusikks mest villstyrige innovatører. Saksofonist Rolf Erik Nystrøm, bassist Håkon Thelin og akkordeonist Frode Haltli er sabla flinke til å spille, og de fem unge norske komponistene hvis musikk de framfører er ørenhørlig både klang–, tekstur– og materialbevisste.
- Svein Egil Hatlevik i Universitas om "Giants of Jazz" 2003
Sagt og skrevet om POING:
Intervju i Universitas i forbindelse med POINGs deltakelse på Ultima festivalen 2001.
Norway the Chinese Way
Sounds like they should be playing table tennis but trio POING are music makers from . Not your average pianist, violin and cello, these guys are way out there with accordion, saxophone and double bass. And they're joining the Chinese Music Virtuosi for a heady get together with Piazzolla's Tango, traditional and contemporary Norwegian pieces, improv, and a specially commissioned piece by Dr. Chan Hing-yan entitled Whence the Wind Returns. You gotta be there! Where? The University of Hong Kong Loke Yew Hall at 7:30pm on April 28. Entry is free but admission tickets are required, so call 2859 7045 or email music@hku.hk.
- bc Magazine
"New music, with its enormous technical and expressive demands, depends for its very existence on a type of pioneer performer, who, in fact, is engaged in creating and codifying the Aufführungspraxis of our own time. The number of such dedicated performers is perhaps not large; fortunately, however, they do exist, and I have the privilege to work with three from about two weeks ago. Your efforts were tireless, artistic purpose single-minded and uncompromising. For these I am most grateful"
-Dr Chen Hing-yan, professor in composition, head of the Music Dep at the
Hong Kong
University
The unlikely Oslo-based trio Poing (saxophones, accordion and double bass, with electronics) performed an extreme, virtuosic programme by Scandinavian composers Maja Ratke, Karsten Fundal and Rolf Wallinn.
-Edward Beshania, The Observer (review Huddersfield Contemporary Music Festival)
Jeg har sagt det før og vil sannsynligvis si det igjen: Poing er Norges tøffeste band! De går ikke av veien for noe, og arbeider like humørfylt og ubesværet i alle stilarter. Ratkjes musikk er ikke den letteste, og jeg vet om få andre som kan spille den med overbevisning. Legg så til at Poing også behersker jazz, folkemusikk, pop og tango (blant meget annet). Honnør!
-Jens Magnus, TONO Nytt 2004
De vover sig ud i alt: fra en 1. maj turné på Oslos 'brune' værtshuse (med undertegnede som fane-svinger!) til en rædselsvækkende performance (en Mahlersk, dobbeltbundet udklang!), hvor de gradvis nedbrød deres
instrumenter med diverse redskaber: bidetang, økse etc., insisterende på at spille på, hvad der var tilbage, og efterfølgende blev præsenteret for en regning for ødelagte gulve på Henie Onstad museet.
-Ivar Frounberg, Dansk Musiktidsskrift.
Med et band følger det som oftest en image, og imagen til Poing er at de er norsk samtidsmusikks mest villstyrige innovatører. Saksofonist Rolf Erik Nystrøm, bassist Håkon Thelin og akkordeonist Frode Haltli er sabla flinke til å spille, og de fem unge norske komponistene hvis musikk de framfører er ørenhørlig både klang–, tekstur– og materialbevisste.
- Svein Egil Hatlevik i Universitas om "Giants of Jazz" 2003
POING er helter på hjemmebane, både sånn og på ordentlig. Trioens "humor" motsier seg selv, og provoserer sikkert i en tegnet verden - men den gjør vel i alle fall musikerne til en individualisert enhet med verket og komponisten, til slingringsmonn og utslingret minneverdighet.
- Sindre Andersen, Ballade.no 09.09 2003
Den norske trioen POING gjekk på scenen i Tränenpalast igår. Dei spelte fletta av berlinarar og andre. Dei spelte seg ikkje minst inn i ei historie og ut igjen. Då var det berre å ta av seg hatten. ... POING har ei unik måte å spele saman på. Det er ein lyttande trio som opnar seg for einannan internt. Dei opnar seg ikkje minst for publikum.
- Nicholas Møllerhaug, Ballade.no 29.11 2002
The bottom line though was the splendid performance of the threesome, which received a well deserved and loud applause at the end.
- Örn Pálsson, Morgunbla () 10.9 2002
POING… består av fenomenale musikere som ikke bare spiller på instrumentene sine, men som spiller med og mot publikum med et stort register av dramatiske og humoristiske effekter.
- Håkon Heggstad, Dagsavisen 06.10 2002
POING … viste seg nok en gang som svært dyktige musikere.
- Arvid Skancke-Knudsen, Ballade.no 8.10 2002
POING leverer ikke bare bra varer, de utmerker seg som de aller mest sjarmerende, virtuose og musikalsk mest utsøkte intepretører i Norge idag.
- Jon Øystein Flink, mai 2002
For de som vil stifte ytterligere bekjentskap med den aller yngste generasjonen hva gjelder både samtidsmusikkutøvere og -komponister, anbefales kamikaze-trioen POING, som ikke går av veien verken for helsvarte notebilder eller "far-out" konseptualisme.
- Trond Reinholdtsen, Morgenbladet 6.10.00 (om ULTIMA 2000)
Disse tre musikerne er blant de sterkeste korta norsk musikk har [...] Hvis du tror du vet hvordan sax, belg og bass låter så glem det. Etter å ha hørt POING blir du tvunget til å kaste alle forestillingene i Akerselva. De to konsertene POING har hatt på BLÅ har vært sensasjonelt bra - og nå, etter turneer og enda mer samspill har vi grunn til å tro at det blir enda bedre, hvis mulig.
- BLÅ magasin, oktober 2000
Det er unikt å kunne skrive for musikere som ikke bare er i stand til å spille det umulige, men som også gjør det med glede [...] POING har dessuten en beundringsverdig Midas touch som gjør at alt de tar i blir til god musikk. Selv de mest vaklevorne av ideene mine har de spilt med en slik energi og overbevisning at selv jeg nesten har blitt lurt til å tro på dem, noe som selvsagt gjør hverdagen uendelig mye enklere for en arm komponist.
- Bendik Hagerup, komponist, oktober 2000
Ratkje, prisbelønnet, ung samtidsmusiker fra Trondheim som er tungt belastet med musikalske gener, kom på scenen som en femme fatale og sang Weill-musikk og Bertholt Brecht-tekster som om hun var født på en nattklubb i Berlin for mange tiår siden. Hun og bandet hentet repertoaret sitt blant annet fra "Tolvskillingsoperaen", og de gjorde det med både innlevelse og glimt i øyet. Bandet klarte til og med å flette inn noen takter fra John Coltranes legendariske innspilling "Giant Steps" fra slutten av 50-tallet.
- Adresseavisen, mars 2001 (om Weill-konsert på Samfundet, Trondheim 22.3.01)
Maja Ratkje og POING var blant artistene som bidro til at Samfundets "Jazzmezze" ble en suksess. [...] Den som valgte å slappe av med ytterligere halvlitere i Edgar ble invitert tilbake til Brecht og Weills Berlin. Maja Ratkje og POING lirte av seg drevne improvisasjoner over 20-tallets kanskje mest berømte kunstneriske samarbeid. Med en god porsjon humor greide de også flette inn en av Samfundets evinnelige falske brannalarmer. Skikkelig fett var det!
- Under Dusken studentavis, april 2001 (om Weill-konsert på Samfundet, Trondheim 22.3.01)
Poing er en trio bestående av Frode Haltli på akkordeon, Håkon Thelin på bass og Rolf-Erik Nystrøm på saxofon. Repetoaret deres blander populær, samtid og tradisjon, med et fokus på uhøytidelig stemning og improvisasjon. Antallet publikummere var så vidt jeg kunne se det desidert største blant konsertene på Parkteatret hittil, men under første halvdel av kvelden satt jeg for det meste og irriterte meg over ett eller annet jeg ikke helt klarte å sette fingeren på. Kanskje var det den nesten overdrevet hyggelige tonen mellom sal og scene; Poing drar publikumsfrieriet ganske langt. Hvis man på den ene siden har for eksempel Arditti, så befinner Poing på den diametralt andre enden av skalaen. Det merkes umiddelbart i det Frode Haltli liksom-beklager at de ikke har noe nedskrevet program, men i stedet skal holde oss muntlig oppdatert underveis. Dette var noe jeg satt og tenkte på under konserten med Arditti i Gamle Logen for noen dager siden, at det egentlig er utrolig rart at et ensemble skal komme reisende såpass langt og så ikke si ett eneste ord til lytterne. Men slik er altså normen innen ny musikk, og derfor er det egentlig ganske befriende å se hvordan Poing forholder seg så avslappet til det de driver med. Likevel var det altså noe som skurret. Kanskje var det at kvaliteten på verkene ikke helt rettferdiggjorde den laidbackheten musikerne utviste. Likevel skulle det ta seg godt opp mot slutten. Etter å ha gjort et live soundtrack til en (alt for lang og rotete) film gikk ensemblet over i full-on japansk overkill, noe som toppet seg med en sittende Rolf-Erik Nystrøm som gjorde en slags punklåt ikledd hvit dress og et pannebånd med det japanske flagget. De første par minuttene tenkte jeg at dette nummeret kanskje ikke hørte helt hjemme på programmet, men før låta var omme var Nystrøms energiske innlevelse såpass smittende at det ble vanskelig å skulle være noe annet enn positiv. Deretter ble det spilt en komposisjon skrevet av en ung jente (jeg husker dessverre ikke navnet) de hadde truffet i Japan. Låta var basert på en svært repetitiv melodilinje (hurra!) som ble spilt av Haltli mens han beveget seg rundt på scenen og småpratet med Thelin og jentene som gjestet på strykere. Etter en stund kom Nystrøm tilbake på scenen, nå i tradisjonell japansk klesdrakt, med en håndfull røkelse før han serverte sine kolleger en kopp te. Omtrent på dette tidspunktet merket jeg at jeg nå var fullstendig ute av stand til å huske hva som egentlig hadde irritert meg tidligere under konserten. I stedet husker jeg bare Poings ritualistiske konsertavslutning som et av festivalens klare høydepunkter hittil.
- Erlend Hammer, 13.10.05. Anmeldelse av POINGs Ultima-konsert, Kunstkritikk.no
[tilbake til forsiden]
